• Norsklæreren 3 2009 s 44
    Norsklæreren 3 2009 s 44
  • Norsklæreren 3 2009 s 45
    Norsklæreren 3 2009 s 45
  • Norsklæreren 3 2009 s 46
    Norsklæreren 3 2009 s 46

Forfatterens debattinnlegg om ungdom og lesing


Den lønnsomme myten om ungdom og lesing


Bok og Bibliotek, Mars 2009, og Norsklæreren nr. 3 2009

Hundrevis av mennesker i kultursektoren lever av myten om at ungdom kan stimuleres til leselyst. Sannheten er at leselysten alltid har vært der, men at den systematisk understimuleres i et finmasket system der profitt, lønn, karriere og politikk er viktigst. Et system der argumentet om bredde opprettholder elitismen og kravet til "litterær kvalitet" sørger for at all offentlig støtte havner på kontoene til de som har bygget systemet og lever av det.

- Av Martin Nygaard, forfatter

Jeg har selv vært en lett dyslektisk og skolelei ungdomsskoleelev som gang på gang ble konfrontert med bøker som ikke engasjerte meg. Hadde jeg fått en bok jeg likte så hadde jeg lest den. Men slike bøker fantes ikke, og gjør det heller ikke nå. Helt siden jeg for 30 år siden ble oppmerksom på hvorfor-leser-ikke-ungdom debatten har det forundret meg at det gikk an å debattere noe så opplagt. Alle vet vel at selv den mest apatiske, søvnige og skoletrette 9'de klassing sluker bøker dersom han eller hun får tekster som engasjerer og speiler 14-17 åringers liv og følelser, og som er skrevet på en medrivende måte.

Det var først etter at jeg ga ut Autopilot at jeg forsto hvor betent dette feltet er. Jeg trodde under hele skriveprosessen at man i det minste ønsket å komme bokhatende tenåringer i møte med litteratur som er skrevet på deres premisser. Men allerede konsulentuttalelsene bar bud om en pervertert virkelighet. Konsulenten var overbevist om at boka ville bli populær hos ungdommen, men anbefalte ikke utgivelse.

Hvorfor anbefaler man ikke utgivelse av en bok man tror kan bli populær hos målgruppen? Er ikke målgruppen for boka viktigst? Er dette med å nå frem til de svake leserne, ja unge lesere generelt, bare prat. Jeg trodde det lå en alvorlig vilje i bunn av debatten og alle støtteordningene. Men da jeg leverte boken hos foreningen !les, med Sira Myhre som sjef, oppdaget jeg at han var mest interessert i å "danne folket ovenifra og ned", som han selv skrev i et innlegg på biblioteknett. Der i gården har de fremdeles ikke lest den siste ungdomsromanen min, utgitt mars 2008.

Etter to romaner og 4 år i stampe overfor mange av de som uttaler at de bryr seg om ungdom og lesing kan jeg fortelle at når det kommer til stykke er ikke viljen til forandring tilstede. Utrolig nok har jeg avdekket en betydelig uvilje mot å sørge for en reell bredde i boktilbudet rettet mot ungdom som også omfatter bøker de ikke-lesende unge selv ønsker seg og liker.

De siste årene har jeg vært landet rundt på skolebesøk og truffet tusenvis av ungdommer. Jeg pleier å spørre om det er noen som i løpet av livet har vært i en bokhandel og kjøpt en roman til seg selv. Av samtlige 9'de klassinger i Ofoten (ca 1000 stk) hevdet 3 jenter at de hadde gjort det. At det var så få bør ikke overaske noen, for når ungdommene selv får anledningen til å bedømme kvaliteten på ungdomslitteraturen får man høre sannheten, som av de fjorten 15-åringene fra Runni ungdomsskole som selv undersøkte kvaliteten på ungdomslitteraturen. – Kjedelig, så tragisk at det blir morsomt, som å se en dårlig film du har sett før, grusom, den dårligste boka jeg har lest, enda dårligere, helt uinteressant, en patetisk fjortisbok, var merkelapper som ble hengt på de forskjellige bøkene.

Litteraturområdet er rett og slett kuppet av aktører som har helt andre agendaer enn å produsere og spre litteratur for det store flertall av ungdommer. Den letteste måten å vise det på er å følge bokas vei fra forfatterens hode og til den 14-17 år gamle potensielle leseren. De fleste forfattere av ungdomslitteratur er allerede forfattere. De er medlemmer av NBU i kraft av å ha levert bøker som både er kjøpt inn av kulturrådet, blitt vurdert i NBU's litterære råd og selvfølgelig vært gjennom en redaksjon i et forlag. Forfatteren vet at for i det heletatt å bli vurdert i redaksjonen igjen må den språklige kvaliteten være av en slik art at kulturrådet kjøper boka. CappelenDamm formulerer det slik: "Vi antar først og fremst manuskripter av en litterær kvalitet som vi må kreve for at utgivelsen med sannsynlighet vil komme inn under Norsk kulturråds Innkjøpsordning."

Rådet for barn- og ungdomslitteratur består for tiden av bl.a forfatterene Tor Fretheim(63), Marianne Viermyr(62) og Stig Furset(42). Rådet vurderer ikke budskap og innhold når de stemmer for eller imot en bok, men de vet hvilket forlag som har utgitt boka, hvilken forfattervenn som har skrevet den og dermed hvilken redaktør som står bak. Siden det blir påmeldt flere titler enn rådet kan kjøpe inn må noen bøker underkjennes, eller "nulles". Nullet blir de bøkene som ikke har den nødvendige litterære kvaliteten påstås det. Altså er "litterær kvalitet", sett med besteforeldre-blikk, overordnet absolutt alle andre hensyn når en bok for ungdom blir til.

Når jeg spør ungdom som jeg møter på mine turneer om hvor viktig litterær kvalitet er for dem ser de bare dumt på meg. De vil ha bøker som handler om noe de er interessert i, om livet slik de erfarer det eller drømmer om eller frykter, skrevet på en måte de liker. Ungdom er ikke annerledes enn oss andre. Forskjellen er at vi velger selv det vi vil lese, mens de blir valgt for. Og resultatet er ofte som uttalt av skoleelev Tobias Hvattum i artikkelen fra Raumnes "Superles" aksjon: "Prosjektet har vært interessant og lærerikt, og vi har funnet ut at ungdomsbøker ikke er for ungdom. De er kun for bokkritikerne."

Likevel vet alle forfattere at det ikke er noen annen måte å gjøre det på i Norge. Det absolutte kravet til en type litterær kvalitet som i praksis ekskluderer over halvparten av landets ungdommer er så massiv at Harald Rosenløw Eeg uttalte på den nordiske Mangfold'08 konferansen at han ikke engang trodde det fantes forfattere som skriver for gutta bakerst i klassen. Det gjør det heller ikke, for gjør man det blir man ikke utgitt, man blir ikke utgitt fordi kulturrådet ikke kjøper det inn, og da blir man ikke medlem av NBU og heller ikke ”kvalitetssikret” for å sendes på turne i regi av Den Kulturelle Skolesekken. Boken får ingen distribusjon, bibliotekarer og norsklærere vil ikke vite om en slik eventuell utgivelse. Prøver man å gå rundt grøten, og utgi en bok for disse ikke-leserne på eget forlag vil verken forfatter eller bok overhode bli synlig.

Når noen likevel forsøker forundrer det meg at responsen hos norsklærere og bibliotekarer er såpass beskjeden. Det virker som om svært få lærere, bibliotekarer og rektorer egentlig interesserer seg for de svake elevene, eller gutta bakerst i klassen som Rosenløw-Eeg kalte dem. Fokus er hele tiden hos de flinke, de som liker den rådende litterære kvaliteten, de som dukker opp på skolebiblioteket av seg selv. Der finner de flinke elevene all den flinke teksten med treffende, flinke metaforer de kan ønske seg. De flinke elevene blir forfattere av flinke tekster som kjøpes inn og distribueres av flinke formidlere til de flinke elevene - ringen er sluttet og flertallet har etter snart femti år med dette systemet blitt totalt fremmedgjort i litteraturen.

Selv ikke Foreningen !les, leselystaksjoner, rom for lesing, leser søker bok, og alle de andre svært kostbare tiltakene forsøker å rette blikket ut over hva forfatterne under det gjeldende regimet blir tvunget til å skrive, fordi forlagene bare utgir det de tror kulturrådet vil kjøpe. Så lenge det forholder seg slik får ikke aktørene bøkene som kunne gjort det mulig å nå de leserne man prøver å nå frem til. Derfor vil man heller ikke lykkes uansett hvor mange offentlige millioner departementet kaster på dette bålet.

Faktisk innrømmet Ellen Sundt i Utdanningsdirektoratet under sitt Mangfold'08-innlegg at, alle tiltak til tross, lesingen gikk det beviselig bare dårligere med. Et øyeblikk trodde jeg det ville komme noen nye ideer fra damen bak talerstolen. Kanskje til og med en innrømmelse av at man er på feil spor. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Hennes løsning på problemene kalte hun: "Gi rom for enda mer lesing! Lesestimulering og skolebibliotek etter PISA", fulgt av en ny gavesjekk til skaren av sultne, seminargående bokformidlere. Altså tenker direktoratet omtrent slik: Hvis noe ikke virker er det bare å pøse på med mer av det samme.

Men det klareste inntrykket jeg har av holdningen i formidlingsbransjen er det en kvinnelig barnebokredaktør som kom med under ideseminaret i forkant av Mangfold'08. Etter en lang diskusjon om hvilke forfatteridoler og kjendiser damene ønsket å treffe på den kommende nordiske konferansen, besvarte hun min etterlysning av tiltak for de svake leserne på denne måten: "Kan vi ikke bare drite i dem da, og konsentrere oss om de som liker å lese?"

Artikkelen i Norsklæreren hadde dette tilleggsavsnittet:

Hva må til?
Dersom vi skal fortsette å holde oss med en innkjøpsordning for barne- og ungdomsbøker, og mylderet av omkringliggende uselvstendige støtteordninger som stort sett bare følger innkjøpsrådets utvalg, må denne praksisen endres. Alle som har publisert en bok må kunne sende inn boka si og få den vurdert for innkjøp, vederlagsfritt. Alle bøker som meldes på innkjøpsordningen må anonymiseres slik at rådet skånes for mistanker om enhver form for kameraderi.



Svar på debattinnlegget av Sverre Hemo, leder i NBU (Norske barne og ungdomsbokforfattere) og Stein Erik Lunde, leder i NBUs litterære råd.

Alle mot én? (Eller; hvorfor liker ingen bøkene til Martin Nygaard?)

Det er vondt når man gjør sitt beste, men ikke møter den anerkjennelsen man selv synes man fortjener... (svaret er scannet inn fra Norsklæreren nr. 3 2009 og kan leses ved å klikke på miniatyrene oppe til venstre)